Gjesteblogg fra Julie (13 år) – del 5
Det har blitt høst. Vår gjesteblogger Julie har vært på ferie, og reflekterer over lydbøker og rehabilitering i høstfjellet.
Steg for steg, og jeg er oppe på fjellet. I hodetelefonene mine leses lydboken min. Jeg ser utover. Der nede er det et vann med noen trær. “Det kan bli et fint motiv”, tenker jeg og springer nedover.
Kald høstluft, det blåser og regner. Tiden for å være inne har begynt. Tiden på året for ullundertøy og kakao, kanskje også en god bok. Skolen er godt i gang, det er fint, men nå skulle det bli godt med ferie! Høstferien i år – som i fjor – gikk til hytten vår par mil og opp i fjellet fra bygdesentrum i Oppdal. Det er verdens fineste sted å være om høsten, synes jeg.
Jeg hadde med to lydbøker på Oppdalsturen: “Et sprang i tiden” av Madeleine L’engel og “Brain on fire” av Susannah Cahalan. Det var to veldig spennende og morsomme lydbøker, de hadde også veldig gode oppleser. En god oppleser er noe av det mest viktige med en lydbok. I sommeren før jeg begynte på ungdomsskolen prøvde jeg også noen lydbøker, men oppleseren snakket helt utydelig, så jeg måtte gi det opp. Jeg likte nok “Brain on fire” mest. Det handler om 24 år gamle Susannah Cahalen som en dag begynner å oppføre seg helt merkelig; hun så ting som ikke var der, hørte stemmer til personer som ikke var der og hun klarte ikke å se på noen spesifikke farger. Hun blir senere diagnostisert med autoimmun encefalitt. Hvilket ikke er så langt fra diagnosen jeg selv hadde.
Det jeg liker med lydbok generelt er at det er en måte å koble av på. Ikke bare i ferier, men også i skolesammenheng eller bare for å kose seg. Noen ganger er det bare veldig godt å kunne lene seg tilbake med en lydbok.
Etter skaden min har ikke synet vært helt optimalt. Jeg kan fortsatt lese, men det krever veldig mye energi å lese mer enn noen avsnitt. Derfor blir det lydbøker både på skolen og hjemme. Jeg savner virkelig å kunne lese bøker, men det er faktisk noe jeg ikke kan kontrollere eller gjøre noe med. Det er tøft, men det er sånn det er. Derfor er lydbok en god erstatning.
Vi har også gått noen turer i fjellet.
Den andre dagen vi var på Oppdal, gikk vi på et fjell som heter Storhøa, 1167 m.o.h. Det var annerledes å gå i et ulent terreng. For meg var vel det å gå i myr-landskap som var vanskeligst. Jeg hadde på utebukse og vanntette sko, men likevel følte jeg at jeg mistet balansen hele tiden. Et sted var det en liten bekk som jeg måtte krysse. I starten var jeg usikker, og visste ikke helt hvor jeg skulle gå. “Hva med hoppe over?”, tanken kom dundrende ned i hodet på meg. Kanskje det var løsningen? Jeg var redd, tenk om jeg ikke hoppet langt nok? “Men Julie, hva er det verste som kan skje egentlig?”, spurte jeg meg selv. “Kanskje at jeg faller i bekken, men jeg har jo på meg vanntette klær og blir ikke våt”. 1, 2, 3, så hoppet jeg. Jeg kom meg over bekken, og landet med knærne opp i lyngen på andre siden. Det var det bare å le av, jeg hadde trossalt klart hva jeg ville oppnå.
Dagen etterpå gikk vi en tur til et vann som heter «Sommerfuglvannet», (fordi det overraskende nok er formet som en sommerfugl). Turen varte i omtrent tre timer. Det var ganske mye vind, 10 m/s. Vi gikk både i skog, fjell, lyng og myr. Skogen og fjellet var greit nok å gå i, men i lyng og myrterreng merket jeg virkelig melkesyren i beina. Underveis måtte vi ta noen pauser, heldigvis hadde vi med kvikk-lunsj og saft! På vei mot toppen av fjellet merket jeg at vinden virkelig tok i. Her var det ikke vind eller store steiner som skjermet oss. Likevel ble det en fin tur. På veien tilbake begynte jeg å tenke på måter dette var rehabilitering. Det er både å gå langt, og trening av balanse i ulent terreng. Dette hadde jeg ikke tenkt på før. Det er noe jeg synes er artig, og derfor glemmer jeg hvilken trening det faktisk er.
På turene våre har jeg også fotografert masse. Som jeg har fortalt om i tidligere innlegg, liker jeg å eksperimentere med kamera. Jeg snudde blant annet kamera opp ned i en pytt for å få en speilrefleksjon. Jeg har også lært men et triks til med fotografi: å holde kamera ganske nærme objektet. Da blir bakgrunnen veldig utydelig, og objektet man vil fotografere blir tydeligere.
Ikke bare fotograferer jeg, jeg redigerer også. Jeg bruker et program som heter «Enlight». Her kan jeg justere på lysstyrken, skarpheten, kontrast, skygger og fargetone. På bildene mine denne gangen har jeg fått dem til å få en varm høststemning med tydelige og sterke farger. På denne siden kan du se noen eksempler.
Redigering er noe jeg finner avslappende. Det er noe som får meg til å koble ut samtidig som jeg mestrer noe som kan være litt krevende. Det er noe jeg liker, nei, elsker. Jeg tenker at det er viktig å ha noen ting man kan slappe av med, og i tillegg liker.
Nå er jeg tilbake på skolen. Høstferien var en skikkelig batterilader med lydbok, fotografi og turgåing.
