Gjesteblogg fra Julie (13 år) - del 1

Julies blogg

29. aug.

I sommer var Julie (13 år) deltaker på Brain Camp YNG. Julie er en ung jente med et stort skrivehjerte. I august begynte hun sitt første år på ungdommskolen, og i perioden frem mot jul skal Julie dele små og store hverdagsopplevelser som gjesteblogger hos oss.

Hei, jeg heter Julie. Jeg er 13 år og skal skrive litt for Sunnaasstiftelsen fram til jul.

Jeg fikk en ervervet hjerneskade våren 2017 etter at et influensavirus brøt seg gjennom hjernebarrieren, og laget en betennelse i lillehjernen. For å gjøre en lang historie kort, har jeg lært meg alt på nytt. Med en god porsjon egeninnsats og god hjelp til rehabilitering på Sunnaas sykehus kom jeg langt på fire måneder.

I sommer (2019) var jeg deltaker på Brain camp YNG. Det var faktisk verdens aller første Brain Camp for unge. Der fikk jeg prøve masse nye ting. Jeg mestret ting jeg ikke visste jeg kunne.

Etter hjerneskaden min har ting vært ganske vanskelig på skolen. Jeg opplevde at medelever og lærere ikke forsto meg og mine behov. Mine skader er helt usynlige, noe som gjør det ekstra vanskelig å forstå.

Nå starter jeg på ungdomsskolen. Det er en ny skole, en ny start.

Skolen jeg begynner på heter Ingieråsen. Den er omtrent syv kilometer unna der jeg bor. Jeg sogner egentlig ikke til Ingieråsen, men jeg trengte denne nye starten. Et nytt miljø hvor ingen kjente meg før jeg ble syk. Jeg søkte jeg meg inn på Ingieråsen. I april fikk jeg vite at jeg hadde fått plass der. Det gjorde meg så klart veldig glad, men det var også litt skummelt. Jeg kjente ikke noen av de andre som skulle starte der.

Skolen startet 19.august klokken 09:00. Jeg ble kjørt hjemmefra tjue minutter før. Nå var jeg nervøs. Ville jeg bli kjent med noen? Kom jeg til å få venner? Hva om jeg ikke ble respektert, og ble dømt med en gang? Men jeg kunne ikke gjøre annet enn å stå i det. Samtidig var jeg veldig usikker på alt jeg gjorde. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå, hvor jeg skulle være eller hvem jeg skulle henvende meg til. Så jeg sto i et hjørne, bak en busk. Jeg turte ikke å snakke med noen. Alle tankene mine fløy rundt i hodet mitt: Hva om jeg ikke blir likt?

Da kom det ei jente bort til meg og sa: - Hvorfor står du her alene?, - Kom, så går vi til de andre, sa hun videre. Jeg gikk etter henne. Hun introduserte meg til noen andre jenter. Ingen av de gikk i klassen min, dessverre. Jeg går i klasse 8.3 (8c), de gikk i klasse 8.4 (8d). Men det føltes likevel godt at noen så meg.

Jeg er nå på min tredje skoledag. I dag hadde jeg en PowerPoint presentasjon om min hjerneskade for klassen. Det er lurt å gi de andre elevene litt informasjon, synes jeg. I og med at jeg ikke kjenner noen fra før av, er det ekstra viktig. Jeg spurte klassen om de visste hva en hjerneskade var for noe. Barn og ungdom kan lett tenke at hjerneskade betyr at man bare er dum og helt utenfor og i sin egen verden. Hjerneskade gjør en ikke nødvendigvis «dummere». Det er også stor variasjon. Jeg er ei helt vanlig jente, men med noen utfordringer. Jeg går litt annerledes, snakker litt annerledes, har litt dårligere balanse og blir raskere sliten.

Etter Brain camp har jeg blitt mer selvsikker. I stedet for å si «nei» til å prøve noe nytt, så prøver jeg heller å få det til. Hva er det verste som kan skje liksom? Det verste er at jeg ikke får det helt til, eller ser litt teit ut, men verre er det ikke. Å ikke mestre noe med en gang betyr ikke nødvendigvis at du aldri kan prøve igjen.

Jeg tror på en måte det er jeg som tenkte mest over det. Som for eksempel løpingen min. I starten synes jeg det så veldig teit ut, men nesten ingen rundt tenkte over det i det hele tatt. Det merker jeg. Jeg har blitt mye mer selvsikker på stemmen min også når jeg snakker med nye folk. Det er godt å føle mestring. Det er derfor det er så bra med Brain Camp Yng. Der får vi sprengt grenser og forsøke nye ting, i trygge omgivelse. Der forstår alle. Så er det om å gjøre å ta det med seg inn i hverdagen. Det er ikke alltid så lett, men jeg forsøker hver dag.