Å mestre sammen er 100 ganger bedre enn å kjempe alene.
Helles refleksjoner fra Brain Camp.
I desember dro 18 år gamle Helle til fastlegen for å søke om plass på Brain Camp. Det eneste hun viste da var at det var ukjent og skummelt. Heldigvis trosset hun frykten og dro. For det ble noe av det råeste hun har gjort noen gang. Ikke nødvendigvis på grunn av de flotte aktivitetene, men på grunn av folkene. Møtet med likesinnede, følelsen av fellesskap, trygghet og aksept. I etterkant har Helle satt ord på sine erfaringer og følelser etter oppholdet. Om hun stiller seg noen viktige spørsmål om hvorfor hun opplevde det så sterkt, og hvorfor det å dele erfaringer om livet med en ervervet hjerneskade med andre i samme situasjon gjorde at hun gjenvant troen på seg selv.
Rehabilitering etter å ha pådratt seg en skade på hjernen er vanskelig. Den er anstrengende og langvarig. Livet endres fullstendig. Det blir sårbart. Uforutsigbarheten overtar. Plutselig står man der helt alene. På bar mark. Uten kart og kompass. Ensom. Brått skal livet overleves, ikke leves.
Ungdom med behov for aktiv rehabilitering etter en ervervet hjerneskade er kanskje noe litt utenom det vanlige. Antakelig har du ikke hørt om oss, og mest sannsynlig ville du ikke lagt merke til at vi er her. Det vi sliter med er som regel ikke synlig for det blotte øye. Dermed er det lett å glemme at vi i det hele tatt finnes.
Etter de altfor mange gangene jeg har lett etter forståelse for at jeg har en ervervet hjerneskade og at kognisjonen min derfor ikke er som alle andres, har jeg endt opp med å resignere. Enten fordi jeg ikke får uttrykt meg godt nok blant de jeg aller mest trenger forståelse fra, f.eks. skolesystemet, eller fordi jeg rett og slett ikke orker å forklare meg enda en gang.
Men så kom det et vendepunkt. Brain Camp Yng Vinter. Det hadde jeg aldri trodd da jeg tvang meg selv til å bestille time og komme meg til fastlegen. Dit dro jeg uten kunnskap om hva jeg prøvde å søke meg til. Jeg hadde liten tro på at legen ville skrive en henvisning – det ser jo ikke ut som det noe er galt med meg. Håpet om å få plass på campen var omtrent fraværende. Troen på at jeg ville få noe ut av oppholdet var tilsvarende dårlig. Men der skulle jeg virkelig komme til å ta feil.
Jeg hadde ingen anelse om hva aktiv rehabilitering var. Jeg visste ikke engang at jeg hadde behov for det, men valgte til slutt å dra på campen. Da tok det kort med tid før jeg skjønte at det var det klokeste valget jeg har tatt siden ulykken min i 2015. Det var som å komme til et nytt univers. Dagene var fylt med vinteraktiviteter som slalåm, snowboard og langrenn. Likevel var det kanskje ikke gleden ved å mestre disse aktivitetene som i ettertid har gjort mest inntrykk. Det var heller det å føle seg akseptert, inkludert og trygg. Forståelsen fra de andre var til å ta og føle på. Jeg evnet å leve i nuet, føle på genuin glede og bare nyte øyeblikket. Det var helt magisk!
Det jeg spør meg selv om i ettertid er hva det var som gjorde at jeg følte meg så glad og fri på campen, men som jeg ikke føler i hverdagen. Var det de andre deltakernes væremåte som gjorde meg trygg, eller var det det at jeg visste at jeg var blant likesinnede som gjorde meg trygg?
