Spare 300 millioner kroner, eller fortsette å trygde? Valget burde være enkelt

Vi trenger et rehabiliteringsløft. En ny rapport fra Menon Economics viser at samfunnet kan spare minst 300 millioner kroner i året gjennom systematisk bruk av Aktiv rehabilitering! Det burde være en no-brainer!  

Rapporten er utarbeidet på vegne av Sunnaasstiftelsen. Den viser at over 74 000 personer i Norge lever med ryggmargs- eller hjerneskade etter sykdom eller ulykke. Det er en stor sorg for den enkelte. Livet blir aldri det samme. De må finne en ny normal. Samtidig er det en betydelig kostnad for samfunnet.  

Rapporten viser at de samlede samfunnskostnadene, etter den første rehabilitering på sykehus, beløper seg til hele 31,1 milliarder kroner (2022). Tallet er svimlende, ikke minst når vi vet at det er mulig å redusere kostnaden ved hjelp av Aktiv rehabilitering. Systematisk bruk av Aktiv rehabilitering kan spare samfunnet for så mye som 10 prosent av disse kostnadene. Hvordan kan vi da la være? 

Regjeringens egen Perspektivmelding viser at vi står fremfor strammere offentlige budsjetter. Vi må bruke våre samlede midler best mulig.  

For mange veiledes til uførhet og pleie 
Altfor mange som får livene sine snudd opp ned etter en ervervet rygg- eller hjerneskade blir veiledet inn i uføretrygd, og et liv der de blir avhengige av bistand fra helse- og velferdstjenestene. De settes utenfor arbeidslivet, faller ut av utdanning og blir mindre selvhjulpne enn de kunne vært. Det innebærer en betydelig kostnad for helse- og velferdstjenestene, men også tapt verdiskaping gjennom tapt arbeidsinnsats og skatteinntekter. 

Det å ha en jobb å gå til handler ikke bare om penger og inntekt, men om selvfølelse. Det handler om å bidra, fremfor å motta. Det handler om å føle seg nyttig. Og det handler om å klare seg best mulig uten hjelp fra andre. Vi vet at personer som lever med hjerne- og ryggmargskade er overrepresentert i forhold til psykiske lidelser og rus.  

Aktiv rehabilitering fungerer 
Gjennom 17 år har vi i Sunnaasstiftelsen utviklet vår modell for Aktiv rehabilitering. Og vi ser at det virker. Vi ser at mange som deltar på våre program finner tilbake til jobb og utdanning. De lærer å mestre sin nye livssituasjon. Forskning viser at de får økt livskvalitet og deltar mer i arbeidslivet enn personer med tilsvarende skader som ikke har fått tilbud om Aktiv rehabilitering.  
Kjernen i modellen er likepersonsarbeid, fysisk aktivitet og testing av grenser. Man finner nye måter å gjøre ting på, lærer nye ting og gradvis bygges en ny normal. 

Anslag viser at så mange som 30 000 mennesker kunne hatt nytte av Aktiv rehabilitering årlig. Men i dag har vi kun kapasitet til å hjelpe 200 personer hvert år. 
Får vi mulighet til å hjelpe alle som kan ha utbytte av programmet, kan den samlede samfunnsøkonomiske verdien være over 2,8 milliarder kroner årlig. Det vil naturlig nok kreve en stor oppskalering av programmet, men har samfunnet råd til å la være? 

5500 tapte årsverk 
Hovedformålet med Aktiv rehabilitering er at den enkelte deltaker skal få hjelp til å leve et så selvstendig, aktivt og meningsfylt liv som mulig, ut ifra sine egne forutsetninger. Gjennom fysisk aktivitet og idrett, men også gjennom psykososial tilrettelegging og trening lærer de å mestre små og store oppgaver i hverdagen, uten å måtte være avhengig av hjelp fra andre. Det kan være rullestolsteknikk, forflytningsteknikker fra rullestol til seng, av- og påkledning og ivaretakelse av personlig hygiene. Det kan også være trening for å mestre ulike sesongstilpassede idretts- og friluftsaktiviteter. Alt dette bidrar til å motvirke isolasjon og utenforskap, og til å fremme deltakelse og inkludering. Det betyr økt livskvalitet. 

Til sammen anslås det at ervervede hjerne- og ryggmargskader kan forklare et tap på over 5 500 årsverk. Dette innebærer et samfunnsøkonomisk tap på over fire milliarder kroner.

Innen kort tid legger helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol frem sin helse- og samhandlingsplan. I Sykehustalen ga hun noen smakebiter på hva som kommer: Vi må endre det vi har, til noe som ikke gir økt ventetid eller mangel på helsepersonell, men som gir våre eldre og syke en enda bedre behandling.

Derfor ber jeg politikerne om å ta verdens enkleste valg:  Vil dere fortsette å utbetale uføretrygd, eller spare 300 millioner årlig? 

Denne kronikken stod på trykk i Dagsavisen 15. februar 2024.